En treskje

 Det er ikke én måte å lage en skje i tre på. Det er mange. Man trenger ikke mer enn et emne, en kniv og et huljern. Pluss sandpapir.

Jeg har laget mange skjeer og sleiver. På denne siden får du en beskrivelse av de forskjellige trinnene jeg følger. Jeg har en båndsag og den saga er viktig for meg. Fremgangsmåten virker kanskje litt omstendelig. Men dette er altså min måte.

Inspirasjon

Jeg kjøpte en samling hundre år gamle treskjeer i en bruktbutikk. De er slitte, gamle og litt møkkete, så jeg bruker dem ikke til daglig. Men jeg tar dem fram når jeg skal lage en ny skje.

 

I mange år var jeg på jakt etter bilder av gamle skjeer. Man stivner fort i variasjoner over én eller to modeller. Da jeg oppdaget Pinterest.com, var det ikke nødvendig å jakte lenger. Prøv søkeordene Treskje eller Wooden Spoon. Skjermen flommer over av allverdens flotte skjeer.

Det blir mange ord på denne siden med skjeer. Jeg har laget sleiver og skjeer i mange tiår. Når man først setter seg ned og skriver, blir det mye erfaring man gjerne vil dele. Dette er ikke vanskelig. Og det er mange måter å gå fram på. Skipp gjerne lesinga og sett i gang. Det er morsomt. Garantert.

Hvilket treslag?

Alle gamle skjeer er laget av bjørk. Punktum. Furu eller gran er for mykt og litt korkaktig når man skjærer. Favorittene mine er bjørk og einer. Einer lukter godt. Det er vanskelig å finne tjukke emner av einer. Jeg har funnet det på Vestlandet. Skjeene av einer er normalt små og blir brukt i sukkerskåla eller til syltetøy. Den skjeen jeg spikker til på denne siden, er fra en forholdsvis solid einerstamme kappet på Østlandet i sommer.

Når man har begynt å spikke treskjeer, er det ikke til å unngå at man starter opp en samling av emner av ulike treslag. Jeg har brukt eple, kirsebær, gullregn, eik, ask, mahogni, teak, oliventre, bøk og syrin. Pluss litt. På Aukra utenfor Molde fant jeg tusen år gamle furustokker i en myr. Skjørt materiale, men det holdt så vidt til skjeen på bildet under.

I litt større hobbybutikker selger de treemner av ulike treslag, beregnet på knivskaft. Jeg har kjøpt slike emner og laget små skjeer.

Emnet

Når du hogger til en stykke av en gren eller stamme, må du starte med et hogg gjennom midten av kubben. Du kan ikke beholde midten av stammen som en del av emnet. Da vil emnet garantert sprekke når det tørker. Ofte deler jeg et emne i to. Så kapper jeg bort litt på hver side av den halve stokken. Da står jeg igjen med to emner som til sammen utgjør to tredjedeler av det jeg startet med. Jeg kapper bort litt fordi en halv stokk sprekker lettere enn en tredjedels stokk.

Emnene males i enden slik at fuktigheten ikke trekker så fort ut i snittflatene. Sakte tørking gir færre sprekker. Jeg ser på nettet at det ikke er vanlig å bruke maling. Endeflatene smøres inn med lim.

På nettet leser jeg at man regner at vanlig tørketid er ett år for en planke skåret av bjørk og èn tomme tykk. To tommer to år. Ett år pr tomme.

Før man begynner å spikke, må man sage bort delene av stokken med synlige sprekker. Er sprekkene vanskelige, kaster du hele emnet. Materialene jeg bruker, er enten kjøpt ferdig, eller de er tørket sakte for å unngå sprekker. Det er mulig å prøve seg med en bjørkekubbe som er kjøpt som peisved. Kontroller nøye om det er sprekker som ødelegger emnet. Det kan lett være sprekker 10 cm inn fra hver ende av kubben.

Ferskt virke

Man kan skjære skjeer i helt ferskt virke. Det er ikke bare mulig, det er morsomt. Kniven glir lett i fersk ved. Man må tenke på mulige sprekker når man velger emne av den rå stokken. Velg et stykke lengst fra midten. Et emne med flate årringer. Se egen side om tørking av skjeer skåret i ferskt virke. Tørking

Jeg leser om de som dro rundt på gårdene og spikket til de såkalte Totenskjeene for mere enn hundre år siden. De hengte de ferdige skjeene i en snor over ovnen til tørk. De spikket opplagt i ferskt ved.

Tre viktige ting

• Skjeen skal være symmetrisk om midtlinjen. Dette er viktig. 1 mm avvik er mye.
• Det skal være en knekk sett fra siden, mellom en linje gjennom skaftet, blå linje, og en linje gjennom skjebladet, blå linje. En knekk i halsen, fiolett linje. Forklaring følger.
• Skjeene skal vaskes for hånd. De skal aldri vaskes i oppvaskmaskin. Den kraftige såpa i oppvaskmaskinen utsletter all glød i treet.

Knekk i halsen.

Gode skjeer har en knekk. Prøv med en metallskje hjemme. Den har garantert en knekk. Når du roterer hånden, blir bevegelsen til skjebladet riktig.

Knekken er viktig  på mindre skjeer til sukker eller syltetøy. På sleiver er ikke denne knekken nødvendig. Du rører med en sleiv. Du roterer ikke en sleiv på samme måten som du roterer en skje.

Opptegning

Jeg lager alltid en mal i tykt papir, når jeg begynner på en ny skje. Nesten alltid. Jeg tegner opp, bretter arket dobbelt, for symmetriens skyld. Så klipper jeg ut. På emnet tegner jeg opp midtlinjen for skjeen med linjal. Jeg legger bretten på papirmalen langs midtlinjen. Fester papirmalen med malingstape, og trekker opp omrisset.

Sage langs omrisset

Emnet mitt sages til på båndsaga. Jeg sager ganske nær omrisset av skjebladet, og ganske nær den første cm av halsen. Jeg sager slik at selve skjeskaftet forblir en kloss med rette sider. De rette sidene er markert med blyantstreker på emnet på bildet over. I første sagerunde. Jeg legger emnet på siden, og sager et kutt som følger oversiden av skjebladet. Og sager et kutt som markerer knekken i skjehalsen. Tegner opp omrisset på nytt.

 

Uthuling av skjebladet

Når skjeskaftet har rette sider, er det lett å spenne fast emnet til arbeidsbordet med en tvinge. Eller feste emnet i en skrustikke.

Jeg huler ut skjebladet, og deretter finformer jeg skjebladet med kniv og sandpapir. Jeg gjør dette mens skaftet er firkantet og det er enkelt å spenne fast emnet. Det finnes spesialjern til uthuling. Huljern. Det er beregnet på skjæring i fersk ved. Tørket virke blir for hardt for huljernet. Jeg bruker et lite, vanlig og smalt stemjern. Uthulingen går fort, og jeg har full kontroll med det lille jernet.

 

Etter dette skjærer jeg til skaftet på båndsaga. Deretter blir det en runde med kniv og en runde med sandpapir. Skjeen er ferdig.

Finish

Jeg har sett at andre anbefaler olivenolje til finish. Selv gnir jeg inn skjeene med margarin. Jeg gnir dem inn med det fettet de vil møte i daglig bruk. Effekten er den samme. Gløden i treet kommer fram.

Som nevnt over. Såpa i oppvaskmaskinen dreper all farge i treet. De blir gustne og tørre. Herfra til ragnarokk. Jeg har greidd å innarbeide et regime her i huset hvor skjeene vaskes for hånd. Også familie og venner kjenner til denne regelen.

Det elegante

Skjeen eller sleiva skal ha gode linjer. Og den skal ikke være for tykk. Det skal ikke være for mye treverk noe sted. Jeg har kommet fram til en beskrivelse av fin form:

Skjeen skal være slank. Den skal ikke ha noen åpenbare svake punkter. Hvis du ser på skjeen og kan si: –her vil den knekke, er den ikke lenger elegant. Den er svak.

En annen ting er at slanke skjeer blir ødelagt før eller siden, uansett. Du må lage en ny. Sett over tid, er pene treskjeer forbruksvare. Men skjeene eller sleivene skal altså ikke ha et åpenbart svakt punkt. Halsen skal se tynn ut sett ovenfra. Men du må sørge for at det er litt tykkelse, at det er nok treverk, sett fra siden. Halsen er opplagt et svakt punkt. Også fordi fiberretningen av treet i halsen går mer eller mindre på tvers av formen.

Arbeidstegninger

Jeg tror dette er en plansje som ble brukt på sløydsaler for 100 år siden. Det kan være en tegning fra Arts and Crafts. Den engelske eller amerikanske broren til Husfliden.

Fant denne på nettet. Det er en plansje laget av den finske hæren under fortsettelseskrigen i 1941. På finsk: kotiteollisuus, norsk: husflid. Soldatene skulle lage noe fint i ledige stunder, når de ikke kriget mot de russiske soldatene. Skje No 1 er 20 cm eller 29 cm lang.

Serveringsskje av flammebjørk. 27 cm lang.

Favorittsleiv

 

Gamle skjeer

 

Egne skjeer

 

 

Gå til: